Om å frigjøre seg fra vedtatte sannheter - 2

(Tredje utdrag av Barsamians intervju med Chomsky)

DB: Snakk konkret om metoder for å frigjøre tanken fra vedtatte sannheter. Bruk Humanitær intervensjon som eksempel.

NC: Humanitær intervensjon er en vedtatt sannhet, det blir tatt som en selvfølge at vi utfører det av humanitære grunner. Grunnen er at våre ledere sier at slik er det. Men man kan gå dem etter i sømmene. Humanitære intervensjoner har jo en historie. Den kan man studere. Og gjør man det, vil man oppdage at praktisk talt hver eneste bruk av militærmakt blir beskrevet som en humanitær intervensjon. Jeg venter ikke at folk skal ha tid til å studere sakene som har vært behandlet i internasjonal rett, men gjør man det, vil man finne at joda, humanitær intervensjon er tilnærmet universell, om du med det mener hva ledere påberoper seg når de bruker makt. Den ferskeste større avhandlingen om humanitær intervensjon er skrevet av Sean Murphy: Humanitarian Intervention: The UN in an Evolving World Order. Han er nå redaktør for tidsskriftet "American Journal of International Law". Han påpeker korrekt at før annen verdenskrig hadde man Kellogg-Briand-pakten fra 1928 som kriminaliserte krig. Mellom Kellogg-Briand-pakten og FN-pakten i 1945 var det tre sentrale eksempler på humanitær intervensjon. En av dem var den japanske invasjonen i Mandsjuria og Nord-Kina. En annen var Mussolinis invasjon i Etiopia, og den tredje var Hitlers overtakelse av Sudetenland. De ble ledsaget av høyttravende og imponerende humanitær retorikk, og som vanlig var den ikke fullstendig usann. Selv den mest vulgære propagandaen har vanligvis elementer av sannhet i seg. Faktisk var propagandaen i sin retorikk ganske lik andre såkalte humanitære intervensjoner, og omtrent like troverdig.

I tillegg til det bør man oppsøke andre kilder. Det man må gjøre er å se på hva som var USAs reaksjon. Noe er offentlig tilgjengelig, annet stoff kan hentes fra delvis nedgraderte interne dokumenter. Reaksjonen kalles vanligvis ettergivenhetspolitikk. Men det er litt villedende, for det får det til å se ut som om du kryper for tyrannene. Det formidler ikke realiteten, at reaksjonen var godkjennende og ganske støttende. Om kritikk forekom, var det på et snevert grunnlag. Som ved den japanske invasjonen i Mandsjuria og Nord-Kina. Dette skrev jeg om alt for om lag 30 år siden, fordi dokumentene var offentlige da. Den offisielle amerikanske reaksjonen var: Vi liker det ikke, men vi stiller oss nokså likegyldig til det så lenge amerikanske interesser i Kina, først og fremst i betydningen økonomiske interesser, garanteres. Den amerikanske ambassadøren Joseph Grew, som var en innflytelsesrik person i asiatisk politikk i Roosevelts administrasjon i 1939, altså ganske seint, latterliggjorde påstanden om at japanerne var bøller og at kineserne ble undertrykt. På det tidspunktet hadde det forekommet forferdelige overgrep, Nanking-massakren og mye annet. Grew sa at det eneste reelle problemet var at japanerne ikke beskyttet amerikanske interesser i Kina. Om de gjorde det ville alt være greit. Samtidig sa Roosevelts utenriksminister Cordell Hull at vi kunne komme til et kompromiss med Japan om de beskyttet USAs kommersielle interesser i Kina. Om de ønsket å massakrere noen hundre tusen mennesker i Nanking, så var det en helt annen sak.

Det samme gjaldt Mussolini. Han ble støttet i ekstrem grad. Utenriksdepartementet gratulerte Mussolini for storverket han gjennomførte i Etiopia, og likeledes for hans forbausende prestasjoner til fordel for massene i Italia. Dette er seint på 1930-tallet, flere år etter invasjonen. Roosevelt beskrev personlig Mussolini som en beundringsverdig italiensk gentleman. I 1939 roste han det fascistiske eksperimentet i Italia, i likhet med nesten alle andre - dette er ikke kritikk av Roosevelt spesielt - og sa at eksperimentet var blitt skadet av Hitler, men ellers var det et godt eksperiment.

Og hva så med Hitlers maktovertakelse av Sudetenland i 1938? En av Roosevelts fremste rådgivere var A.A. Berle. Han sa at overtakelsen slett ikke var bekymringsverdig. Antakelig var det nødvendig at det østerrikske keiserrike ble gjenreist under tysk styre, så overtakelsen var bra. Internt ga Utenriksdepartementet Hitler mye sterkere støtte, av interessante grunner. Han representerte den moderate fløyen i Nazipartiet, og sto mellom ytterpunktene på høyre og venstre fløy. I 1937 hevdet Europakontoret i Utenriksdepartementet at fascismen må seire; ellers ville de misfornøyde massene, med den russiske revolusjonen som forbilde, svinge mot venstre, og få følge av en desillusjonert middelklasse. Det ville vært den virkelige tragedien. Legg merke til at dette er på slutten av trettitallet. Det er ingen bekymring for russisk aggresjon. Bemerkningen er typisk. Slik beskrives ethvert monster: som en moderat som står mellom høyreekstremisme og venstreekstremisme, og vi må støtte ham, ellers går det galt. Arthur Schlesinger, liberal historiker og Kennedyrådgiver, gjengir Kennedys berømte utsagn om Trujillo. Kennedy sa noe slikt som at vi liker ikke Trujillo, han er en morder og en gangster. Men med mindre vi kan forvisse oss om at det ikke kommer en Castro, må vi støtte Trujillo. Vi kan aldri forvisse oss om at det ikke kommer en Castro. Husk på vurderingen av Castro den gangen. Vi kjenner den fra nedgraderte dokumenter. Kennedy ville konsentrere seg om Latin-Amerika. Han hadde en kommisjon for Latin-Amerika, der Arthur Schlesinger satt, og han ga Kennedy kommisjonens konklusjoner. Selvsagt diskuterte de Kuba. Schlesinger sa at problemet med Kuba er spredningen av Castros ide om å ta saken i egne hender. Seinere forklarte han at det er en ide som har stor appell blant de fattige og undertrykte over hele Latin-Amerika, de som møter tilsvarende problemer, undertrykking og elendighet, og kan bli inspirert av eksempelet fra den kubanske revolusjonen. Dette er altså den kubanske trusselen. Schlesinger nevnte også trusselen fra Sovjet. Han sa at i mellomtiden lusker Sovjetunionen i utkanten og tilbyr utviklingslån og framstiller seg selv som en modell for å oppnå modernisering i løpet av en enkelt generasjon. Dette er altså den kubanske og den sovjetiske trusselen. Den trusselen må stoppes. Samme grunnen hadde Utenriksdepartementet til å støtte Hitler på trettitallet, og i bunn og grunn i samtlige tilfeller. Situasjon etter situasjon. Det gode eksempelets trussel eller det som noen ganger kalles smitteeffekten. Smitten fra uavhengig nasjonalisme kunne vinne fram og inspirere andre. Krigen i Vietnam begynte på samme måten.

DB: Jeg tror, men må vel sjekke det, at en kommentar ble tilskrevet Roosevelt om en latinamerikansk diktator, muligens den eldre Somoza: Han er vel en drittsekk, men han er vår drittsekk.

Den stammer ikke fra Roosevelt, men tankegangen er der.

DB: Apropos NaziTyskland: Goebbels sa en gang at det ikke ville være umulig å bevise, etter tilstrekkelig repetisjon og en psykologisk innsikt i vedkommende målgruppe, at et kvadrat virkelig er en sirkel. Dette er bare ord, og ord kan formes slik at de innhyller ideer og skjuler dem.

Det lønner seg å huske på hvor han fikk den ideen fra. Vi bør vel vende tilbake til humanitær intervensjon, for selvsagt er ikke det faktum at Hitler og Mussolini og de japanske fascistene kalte det humanitær intervensjon tilstrekkelig til å bevise at andre situasjoner ikke er humanitære intervensjoner. Det bare reiser visse problemstillinger som et seriøst menneske vil ønske å se nærmere på.

Goebbels, som Hitler, fikk ideen fra demokratienes praksis. De ble svært imponert. Særlig Hitler snakket om suksessen til den angloamerikanske propagandaen under den første verdenskrigen, og mente, ikke uten grunn, at det delvis var grunnen til at Tyskland tapte krigen. Landet kunne ikke konkurrere med demokratienes omfattende propagandaoffensiv. Storbritannia hadde et informasjonsdepartement, eller et tilsvarende Orwellsk begrep, og dets formål, som lederne formulerte det, var å kontrollere verdens tanker, og ganske særskilt, tankene til de liberale amerikanske intellektuelle. Husk på omstendighetene. Storbritannia måtte få USA inn i krigen på en eller annen måte, ellers ville de ikke vinne. Det betydde at de måtte appellere til de velutdannede samfunnslagene i USA og få dem over på sin side, og de klarte det. Sjekk kildene. John Deweys krets, og dette beklager jeg dypt, det de produserte om den første verdenskrigen var svært likt det koret av selvros som tilsvarende kretser produserte under bombingen av Jugoslavia i 1999, mye ros for egen opplysthet. De var sterke tilhengere av Wilsons krig, og befolkningen var det ikke. Wilson ble faktisk valgt på et slags pasifistisk program. Fred uten seier var slagordet hans. På kort tid prøvde han å endre befolkningen til å bli begeistrede krigstilhengere, og den ble det som følge av propagandaen. Men de velutdannede samfunnslagene, særlig de progressive, de liberale velutdannede lag viste offentlig fram en omfattende stolthet, f.eks. i hovedavisen "The New Republic", over at dette var den første krigen i historien, etter deres utsagn, som ikke skyldtes militær erobringstrang eller ønsket om grov økonomisk vinning, men bare kom i stand på grunn av moralske verdier som de velutdannede gruppene hadde forstått, og derfor førte befolkningen ut i krig. Det var et nytt kapittel i menneskehetens historie. Helt tilfeldig er dette de samme tankene vi hørte i 1999 om Jugoslavia. Den aller første krigen utkjempet for prinsipper og verdier. Vi er en opplyst stat. Et høylytt kor av selvros. På ingen måte nytt, svært likt første verdenskrig. På den tiden formidlet de velutdannede kretsene i vårt land historier om tyske grusomheter: tyskerne rev armene av belgiske babyer. Som i all propaganda var det en kjerne av sannhet i det, men det meste var oppspinn. Sannheten var ikke særlig pen, men det var ikke sannheten som ble formidlet. En av de svært få som sto imot var Randolph Bourne. Han hadde tilhørt Deweys krets og ble mer eller mindre kastet ut, hindret i å delta, fordi han fortalte sannheten, det man seinere erkjente var sannheten, om hva krigen handlet om og hva Wilson prøvde å få oss med på.. Det var ikke akseptabelt den gangen, akkurat som det ikke er akseptabelt her og nå. Likhetene er i virkeligheten slående, og det gjelder også stilen, det intellektuelle og moralske nivået, i forsvaret av de vedtatte sannhetene. For mennesker som ønsker å tenke gjennom humanitær intervensjon kan det lønne seg å studere denne tidsperioden.

Britene hadde altså Informasjonsdepartementet. USA hadde Komiteen for Offentlig Informasjon, Creel-kommisjonen, som for det meste besto av liberalere som Walter Lippmann og Edward Bernays. Bernays skulle seinere grunnlegge PR-industrien. De lyktes. De ble svært imponert over å ha lyktes på svært kort tid å omskape en fredsæl befolkning til rasende antityske fanatikere. Det oppsto det rene hysteri om tyskere. Det skjedde svært effektivt. Mange grupper ble imponert.

En gruppe som ble imponert var de progressive intellektuelle. Det er bakgrunnen for de innflytelsesrike sosiale og politiske teoriene som ble utviklet på 1920-tallet, med utspring først og fremst i progressive kretser. Det er en del av grunnlaget for moderne samfunnsvitenskap og for PR-industrien og mediene. Den nye innsikten, den nye kunnskapen om demokrati (som Lippmann uttrykker det) er at det finnes metoder for å disiplinere menneskenes sinn på samme måten som hæren disiplinerer menneskenes kropper, og vi bør benytte oss av dem (med Bernays ord). Fordi vi er de gode og smarte og de er dumme tosker, må vi kontrollere dem til deres eget beste. Og vi kan gjøre det fordi vi har disse strålende nye propagandateknikkene. Den gangen var man ærlig og kalte det propaganda. Bernays bok het Propaganda. Lippmanns bok likeså. Harold Lasswell, Reinhold Niebuhr, de fortsetter i samme spor. Det var en gruppe som ble imponert.

En annen gruppe var næringslivsledere. Fra denne tiden stammer den virkelige ekspansjonen i den enorme annonse- og PR-industrien. Og deres ledere snakket også åpent. Vi må påtvinge folk en tankegang om at det nytter ikke, og forvisse oss om at oppmerksomheten deres er rettet mot livets overflatiske sider, slik som moteriktig forbruk. De må vendes til å trakte etter det som ble kalt innbilte ønsker, nylagete behov. Vi skaper behovene og så får vi dem til å fokusere på disse behovene. Da plager de oss ikke, de legger seg ikke opp i hva vi holder på med. Det er ikke vanskelig å se resultatene nå mange år seinere. Tankegangen startet med den industrielle revolusjonen, men den virkelig veksten kom på tjuetallet og seinere. Dette er enorme virksomheter innrettet på dominans og kontroll.

En annen gruppe som var imponert var de som seinere ble nazistene. De erkjente, og Hitler diskuterte det, trolig i Mein Kampf, at tyskerne rett og slett ikke maktet å konkurrere med den angloamerikanske propagandaen. Og han sier at neste gang vil vi stå klar med vår egen propaganda. Det er bakgrunnen for Goebbels-sitatet. Joda, de erkjente det, og de fikk det fra en god kilde, demokratiene.

Dette er egentlig ikke overraskende. Man må vente at det er nettopp i demokratier at slike ideer utvikles. For i et demokrati må du kontrollere folks sinn. Du kan ikke kontrollere dem med fysisk makt. Muligheten for maktbruk er begrenset, og siden folk må kontrolleres og marginaliseres, være tilskuere til handling, ikke deltakere som Lippmann sier, er du nødt til å ta i bruk propaganda. Dette innså man meget klart og bevisst. Det var en fornuftig reaksjon. Du kan spore den tilbake til 1600-tallet, til den første demokratiske revolusjonen.

---------------------

[Noam Chomsky: Escaping Orthodoxies. ZNet Commentary 31/12 2000. Oversatt av Helge Hasselgreen og Knut Rognes]