NEDFALL FRA KLIMAFORHANDLINGENE

Av David Cromwell

Planeten brenner mens politikerne manipulerer med regnskapet. Om det trengtes nye bevis for at det kapitalistiske samfunnet er råttent tvers igjennom holder det å se på sammenbruddet i klimaforhandlingene i Haag. Ikke en gang en verdiløs avtale. Bare bitre bebreidelser mellom den britiske 'macho' innenriksministeren John Prescott og hans 'trette' franske motstykke Dominique Voynet. I mellomtiden klarte den amerikanske delegasjonen å snike seg unna med en selvrettferdig følelse av å ha gjort 'enorme innrømmelser' etter en forhandlingposisjon som startet bak skyttergravene. Ballen er trygt plassert på EUs banehalvdel, får vi nå beskjed om.

Nå som røyken har lagt seg litt - hvor mye er fakta og hvor mye er fiksjon? Stemmer det som Geoffrey Lean skrev i Independent on Sunday, at 'næringslivet støtter i hovedsak Kyotoprotokollen'? Det er slett ikke tilfelle i USA, der handelskammeret og den nasjonale produsentorganisasjonen, som representerer det aller meste av konserner i USA, med full tyngde motsetter seg enhver form for reduksjoner. Som David Edwards sa nylig: 'det konsernene i USA ønsker får verden vanligvis.'

Og likevel (feil-)informerte New York Times tappert sine lesere om at teamet fra USA var i Haag for å redde planeten. Å jasså? USA har 5 prosent av verdens befolkning men er ansvarlig for utslipp av om lag 25 prosent av gassene som fører til global oppvarming. En spaltist i Guardian, Peter Preston, fortalte selvtilfreds til sine lesere at 'de som leser Guardian vet dette fordi Guardian har skrevet det.' I tillegg rettet han skytset mot de Grønne: 'Det er ikke sammenheng i måten de formidler budskapet sitt, det aller viktigste budskapet.'

Men det er mye stoff som selv den liberale Guardian ikke forteller leserne. Som for eksempel hvor vanskelig det er for de Grønne å slippe til i massemedia med budskapet sitt; i en industri som med en iboende favorisering av konsernene fortsetter å hindre at folk får innsikt i plyndringen av planeten, og i måter å bekjempe plyndringen på.

I Independent, som i likhet med Guardian tilsynelatende er en hardtslående, dyptpløyende avis til venstre for sentrum, brukte spaltisten Hamish McRae spalteplass på å angripe de Grønne. I en artikkel med overskriften 'Du behøver ikke være en humørløs økofrik for å bidra til å redde planeten' hevdet han: 'miljøkorrekthet har blitt skjøvet fram av en frynsegruppe av hengivne men ikke nødvendigvis særlig tiltrekkende mennesker.' Prøv å erstatte ' miljøkorrekthet' med 'økonomisk globalisering' og se hvor mye mer relevant bemerkningen blir.

Mot slutten av klimaforhandlingene hadde tabloidavisen Mirror et hovedoppslag om krangelen mellom Prescott og Voynet, i likhet med de fleste britiske avisene. Da den ble bedt om å forklare hvorfor de gjorde det i stedet for å rette oppmerksomheten mot for eksempel USAs forhalingstaktikk i forhandlingene, svarte avisen bryskt at de bare 'rapporterte dagens nyheter'. Med andre ord godtok avisen regjeringens opplegg. Denne tilnærmingsmåten kan nok sikre avisen lett tilgang til ministre, og nye 'nyhets'-oppslag, men det bidrar lite til å tjene publikums sannhetshunger. Burde ikke Mirror - og andre deler av presse og kringkasting - gjøre det et sunt demokrati krever av den fjerde statsmakt: å stille de mektige til ansvar? I stedet dominerer de vanlig markedsmessige hindringene, markedskreftene og lydighet mot makten.

Kort fortalt var det lite substans i mediedekningen av klimaforhandlingene. Tony Blairs uttalelse om at Prescott gjorde 'en fremragende jobb ved å komme så nær en avtale' i Haag ble pliktskyldigst referert og forsterket i kommentarartikler i systemlojal presse. Men Blairs uttalelse var åpenbart et ledd i en skadebegrensningsaksjon som følge av Prescotts feilslåtte strategi.

Mediene begikk også - som vanlig - en rekke unnlatelsessynder. For eksempel ble praktisk talt ingen ting nevnt om næringslivsinteressene som går mot Kyotoprotokollen. Still denne tausheten i mediene opp mot advarslene fra vitenskapsmenn om at klimaet alt har blitt 'misfarget' av industrisamfunnet, og at Kyotokuttene er 'beskjedne' med tanke på å stabilisere klimaendringene. I stedet har mediene klart å flytte oppmerksomheten i klimadebatten fra de sterke utslippsreduksjonene som forskerne har oppfordret til, til behovet for å tilpasse seg klimaendringene (som selvsagt også blir nødvendig).

Mens mediene rettet oppmerksomheten mot striden mellom USA og EU om bruk eller misbruk av f.eks skog som 'karbonbinder', ble de underliggende temaer om innflytelsen fra politikk og næringsliv på å forme samfunnet ikke omtalt. Uansett, hvorfor skal USA ha spesiell dispensasjon til å bruke skoger - og det omfatter svære monokulturer av rasktvoksende trær som dreper det biologiske mangfoldet - som 'karbonbinder' for å slippe betydelige utslippsreduksjoner? Hvor pålitelig er forresten teorien om karbonbindere? Hva skjer om skogene seinere slipper løs sitt karboninnhold hvis og når de brenner, noe det er økende sannsynlighet for i en varmere verden? Og hvor rettferdig er det at et land med en tjuedel av verdens befolkning kan legge beslag på en firedel av verdens atmosfære til å kvitte seg med avfallet sitt?

Det er slett ikke rettferdig i følge miljøvernere som Aubrey Meyer, som tror at begrepet rettferdighet er helt avgjørende. På vegne av ' Global Commons Institute', en Londonbasert lobbygruppe som han fikk startet sammen med venner i partiet 'de Grønne', har Meyer fremmet et enkelt og mektig begrep som kanskje kan bringe klimaforhandlingen ut av dødvanne.

Det koker egentlig ned til at alle mennesker på jorda har lik rett til en andel av utslipp av drivhusgasser. Med utgangspunkt i anslaget på 60 prosents reduksjon for å stabilisere atmosfæriske CO2-nivåer har Meyer og hans matematikervenn Tony Cooper beregnet mengden forurensning med drivhusgasser som hver enkelt nasjon kan få lov til. Den iøynefallende PC-grafikken deres illustrerer utslipp fram til nå og framtidige utslippskvoter for hvert enkelt land, med sikte på en likhet basert på befolkningsstørrelse f.eks. i 2030. Deretter skal utslippene falle inntil de havner på et trygt nivå ca 2100.

Denne såkalte 'sammentrekning og konvergens' i utslipp er alt blitt klimapolitikk for Kina, India og hele Afrika. Dette kan kanskje bli den eneste tilnærmingsmåten utviklingslandene er villige til å godta. Det kan kanskje i sin tur ha interesse selv i USA, der det ser ut til at Kongressen er villig til å ratifisere Kyotoprotokollen uten at utviklingsland forplikter seg. [Om Bush eller Gore kommer til makten har mindre betydning for klimaavtalen, og for en rekke andre viktige saker, enn massemediene vil ha oss til å tro.]

Imens skylder den britiske regjeringen på de grønne politikerne i EU for sammenbruddet i klimaforhandlingene, samtidig som USA står på sin gudegitte rett til skitten økonomisk vekst, jevngodt med klimakriminalitet. Det skal ikke glemmes før parlamentsvalget, som trolig blir i mai neste år.

[David Cromwell er klimaforsker og forfatter av boka "Private Planet" som skal utgis i 2001.

Znet-kommentar 8/12 2000 "FALLOUT FROM THE CLIMATE TALKS"

Oversatt av Helge Hasselgreen hhasselg@online.no og Knut Rognes]