Journalistikk?
av John Pilger
Aviser over hele verden trykte 8. april en reportasje fra en
korrespondent for Reuters, "innplassert" med den amerikanske hæren,
om drapet på en ti år gammel irakisk gutt. En amerikansk menig hadde "fyrt
løs med maskingeværet og gutten ... falt død om på en løkke full av
avfall". Tonen i reportasjen var svært vennlig innstilt overfor soldaten,
"en lavmælt 21 års gutt", som, "selv om han ikke angret på at
han åpnet ild, gjør det klart at han helst hadde ønsket at det ikke var et barn
han drepte".
I følge Reuters ble barn "tydeligvis" brukt som
"stridende eller oftere som speidere og våpensamlere. Amerikanske
offiserer og soldater sier at det gjør dem til legitime mål." Den
barnedrepende soldaten får uten motforestilling beskrive offeret og andre som
ham som "feiginger". Det ble ikke kommentert at amerikanerne
invaderte offerets hjemland. Så lot Reuters soldatens pelotongsjef forsvare
drapsmannen: "Plager det ham? Absolutt. Det plager meg, og jeg var ikke
engang bak avtrekkeren. Det er ufattelig for meg at de kan sette sine egne barn
i en slik situasjon." Kanskje gjettet han at leserne kunne føle et lett
ubehag på dette stadiet, for Reuters-korrespondenten la til sine egne
beroligende ord: "Tidligere sa han [soldaten] - som så mange andre unge
soldater - at han var ivrig etter å få tatt sin første "skalp" i en
krig. Nå virker han mer moden."
Jeg leste i Observer sist søndag at "Irak var verdt 20
millioner pund for Reuters". Det var profitten selskapet kunne ta ut fra
krigen. Reuters ble beskrevet på næringslivssidene som "et mønsterselskap,
dets høyt respekterte varemerke og ry kan ikke overgåes. Som en
nyhetsorganisasjon roses det for sin nøyaktighet og objektivitet."
Artikkelen i Observer sukket over at "verdens farlige områder" bidro
til bare om lag 7 prosent av mønsterselskapets inntekter på 3,6 milliarder pund
i fjor. De andre 93 prosentene kommer fra "mer enn 400 000 dataterminaler
i finansinstitusjoner verden over", der "finansinformasjon"
kvernes ut til et grådig, profittjagende "marked" som ikke har noe å
gjøre med virkelig journalistikk; i virkeligheten er det journalistikkens
antitese, fordi det ikke har noe å gjøre med sann humanitet. Det er systemet
som påtok seg finansielt ansvar for det ulovlige og uprovoserte angrepet på et
forsvarsløst land der 42
prosent av befolkningen er barn, slik som gutten som ble drept av
en soldat som, i følge Reuters, "nå virker mer moden".
Det er noe grunnleggende uhederlig som tærer på dette
håndverket mitt. Det er ikke nyoppstått, bare se på
"dekningen" under første verdenskrig, av journalister som etterpå ble
adlet for sine tjenester for å skjule sannheten om den store masseslakten.
Forskjellen fra den gangen ligger i teknologien som
produserer et skred av informasjon som gjentas og gjentas, og dette har i de
Forente Stater blitt kilden til den sannsynligvis mest høyrøstede hjernevasking
i det landets historie.
En krig som knapt var en krig, som var så
ensidig at den burde begraves med skam i de militære annaler, som ble skrevet
om som om det var et Formel 1-race etter hvert som vi fulgte hjemmelaget haste
mot målflagget Firdosplassen i Bagdad, der statuen av diktatoren, som 'vi'
skapte og holdt ved makten, ble veltet overende ved en seremoni som var så nær
et falsum som man kan komme. Der orkestrerte CIAs mann, en irakisk bakmann for
den amerikanske nikkedukken Ahmad Chalabi, det gledelige medieskapte
"frigjøringens" øyeblikk, med "hundrevis" - eller var det
"dusinvis" -
av jublende mennesker, og med tre amerikanske stridsvogner som
voktet inngangene til mediescenen. "Takk, gutter" sa en marinesoldat
til BBCs Midtøsten-korrespondent i glede over BBCs "dekning".
Takknemligheten var neppe overraskende. Som medieanalytiker David Miller
påpeker, viser en studie av dekningen av krigen i fem land at BBC sjeldnest av
alle slapp til antikrigsrøster. De to prosent dissenterende synspunktene var
lavere enn selv sju prosent på den amerikanske kanalen ABC.
De hederlige unntakene er få og berømte. Selvsagt tviler
ingen på at det er vanskelig for journalister i felten. Det fins forurensning
og frister og fare, og forhold med avhengighet av et fremmed militært system.
Men det er ufattelig hvilket av disse forbeholdene som bidro til Reuters'
karikatur som jeg nevnte tidligere. Jeg har en mistanke om at det er ingen av
dem, for det representerte propagandaens kjerne. Beskyttelsen av, og
unnskyldningene for, "vår" part er frivillig; det synes som om man
får den inn med morsmelken. De "andre" er ganske enkelt ikke det
samme som "oss".
Kan du forestille deg redselen til en mor som med sine barn
kaster seg i dekning ved veien mens de "lavmælte 21-åringene"
overveier å drepe dem, eller drepe den gamle mannen som unnlater å stoppe
bilen? Barna er åpenbart "speidere"; den gamle mannen er, ja hvem vet
og hvem bryr seg? Forestill deg så at dette skjer på en britisk bygate under en
invasjon av dette landet. Absurd? Det kan bare skje i land som Irak, som kan
angripes vilkårlig og uten et skinn av legitimitet eller moral: selvsagt svake
land, og aldri land med masseødeleggelsesvåpen; amerikanerne visste at Saddam
Hussein var avvæpnet.
Uhederligheten i journalistikken er mest framtredende på
kommentarplass, langt fra dritt og død. "Jo, altfor mange døde i
krigen", skrev Andrew Rawnsley i Observer. "Altfor mange mennesker
dør i alle kriger. Krig er ufyselig og dyrisk, men denne konflikten var i det
minste barmhjertig kort. Tapstallene var på ingen måte så høye som mange hadde
fryktet. Tusener har dødd i krigen, millioner har dødd som følge av Saddams
framferd."
Legg merke til logikken hans, for den er kjernen i det som
deles ut til oss dag etter dag, natt etter natt. Den klare implikasjonen er at
det er greit nok å ha drept tusenvis av mennesker i en invasjon i hjemlandet
deres, fordi "millioner" døde som følge av diktatoren. Det slappe
språket, den tomme avskrivingen av menneskeliv - hvert liv en del av så mange
andres liv - er slående. Saddam Hussein drepte et stort antall mennesker, men
"millioner"? - i klasse med Stalin og Hitler? David Edwards i
MediaLens spurte Amnesty International om dette. Amnesty produserte en katalog
over Saddams drap, og antallet kom opp i høyst noen hundre for året, ikke
millioner. Det er et avskyelig rulleblad som ikke trenger overdrivelsene i
statlig inspiret propaganda - en propaganda som har som mål, i Rawnsleys
tilfelle, å beskytte Tony Blair mot de alvorlige anklagene mange mennesker over
hele verden mener han er skyldig i.
Rawnsley nevner for eksempel ikke en eneste gang de
hundretusener av irakere som døde som direkte følge av en tolv års
middelaldersk beleiring av Irak, utført av USA og støttet av Storbritannia - og
av Blair med entusiasme. Professor Joy Gordon i Connecticut har brukt tre år på
å studere denne blokaden som et våpen for sosial destruksjon. Et utdrag av
hennes omfattende, sjokkerende arbeid ble trykt i Harper's Magazine. Hun
beskriver "en legitimert massenedslaktning".
De som beskytter Blair betrakter det at verdens supermakt helt forutsigelig knuste en lilleputt i den tredje verden som en "rettferdiggjøring" Den store israelske journalisten Uri Avnery skrev nylig om dette sammenbruddet for intellekt og moral. "La oss stille spørsmålet mest mulig provokativt", skrev han 18. april. "Hva ville ha skjedd om Adolf Hitler hadde triumfert etter andre verdenskrig? Ville det ha gjort krigen rettferdig? La oss anta at Hitler hadde reist tiltale mot sine fiender ved Nürnberg-domstolen: Churchill for det forferdelige flyangrepet mot Dresden, Truman for å ha sluppet atombomber over Hiroshima og Nagasaki, og Stalin for å ha myrdet millioner i Gulag-leirene. Ville historikerne da ha betraktet det som en rettferdig krig? En krig som avsluttes med seier for aggressoren er verre enn en krig som påfører ham nederlag. Den er mer destruktiv, både moralsk og fysisk."
oversatt av Helge Hasselgreen