Viktig bønn til den Blå Feen:
gjør disse barna om til stein
av Zeynep Toufe
Eventyr har ofte en universell appell, og fører barn fra alle land inn i en magisk verden. Pinocchio er ikke et unntak, der den Blå Feen belønner moralsk atferd og lar en dukke få kjøtt-og-blod-status.
Men jeg tviler virkelig på at barn i Irak eller Afghanistan kan forstå hvorfor en livløs, menneskeskapt gjenstand noensinne ville ønske å bli et barn av kjøtt og blod. I deres verden er barns kjøtt til for å bli lemlestet, og blodet er til for å flyte – helt ulikt de vakre, ukrenkelige kunstgjenstandene som må beskyttes og forherliges.
Som Independent melder: ”en internasjonal gruppe kuratorer
og historikere, som er ivrig etter å unngå gjentakelse av skadene som ble
påført irakiske skatter under Golf-krigen, appellerer til den amerikanske
regjeringen om å ta hensyn til de historiske funnstedene.” (http://www.commondreams.org/headlines02/1107-04.htm)
En liknende bølge av bekymring kunne man se da Afghanistan ca. 6 måneder før angrepet 11. september ble kort nevnt i nyhetene. Verden var rystet den gangen, men ikke fordi hundretusener av barns liv sto på spill i flyktningleire, der mangel på utdanning, mat og muligheter tok fra dem barndommen, og sykdommer og mangel på medisinsk omsorg medførte at mange ikke rakk å bli voksne. Verden var ikke rystet fordi Taliban-regimet nektet helsepleie til kvinner (og barn), ved å nekte kvinnelige helsearbeidere å arbeide, og å nekte menn å ha omsorg for kvinner. Raseriet var ikke rettet mot at USA hadde presset FN til å pålegge økonomiske sanksjoner mot landet – fordi de nektet å utlevere Osama bin Laden – og det forverret situasjonen for de som hadde det verst, de fattigste, de mest sårbare i landet, uten å skape press for, eller gi midler til å forbedre situasjonen. (I følge enkelte anslag økte sanksjonene prisen på grunnleggende medisiner med inntil 50%).
Det var de 1400 år gamle Buddha-statuene som var hogget inn
i fjellsiden ved Bamiyan som utløste de hjerteskjærende ropene om ulv. New York Times (19.03.01) meldte at Talibans
utsending Rahmatullah Hashimi forklarte at beslutningen ble fattet etter at en
internasjonal NGO tilbød penger til å restaurere statuene, men nektet å la
pengene bli brukt i flyktningleire – der 300 barn nettopp var døde. Hashimi
fortalte at NGO-en ble spurt om ”hvorfor kunne de ikke hjelpe våre barn som dør
av feilernæring istedenfor å bruke penger på statuer?” Da de fikk vite at
”disse pengene er bare til statuer”, besluttet de å ødelegge dem.
Tyskland, Malaysia og
Japan sluttet seg til Russland, India, USA, Egypt og andre land i fordømmelsen
av barbariet. Tilbud strømmet inn: penger til å restaurere statuene, penger til
å oppbevare statuene trygt et annet sted, penger for å få herskerne til å
skifte mening. Penger som ikke hadde strømmet inn til flyktningleirene, til
mat, til reint vann.
Nå frykter verdens
arkeologer og kuratorer at et liknende overgrep skal finne sted mot historiske
kunstgjenstander i Irak. Independent siterer Helen McDonald ved det britiske
arkeologiske instituttet i Irak, som forklarte at forrige gang hadde irakerne
prøvd å flytte en betydelig del av sine viktigste gjenstander til lagringsplasser
på landsbygda, og at de alt hadde begynt å gjøre det samme nå.
”Men noen gjenstander
lar seg ikke flytte, som for eksempel store steiner. Om en bombe treffer et
museum eller noe slikt, er det gjort”, sa hun.
Og hun bemerker videre:
”Det britiske arkeologiske instituttet i Irak har skrevet [om dette]. De skrev
til Utenriksdepartementet under Golfkrigen for å uttrykke sin bekymring, ikke
bare på humanitært grunnlag, men også på grunn av virkningene den ville få på
kulturen.”
Bombing av steiner er ikke den eneste potensiell årsak til redsler, i følge Charles Tripp ved Institutt for orientalske og afrikanske studier i London. Han advarer om at i kjølvannet av Golfkrigen hadde sanksjonene utilsiktet forvoldt like mye skade på arkeologiske felt som de direkte angrepene. Tripp uttaler: ”Fattigdomsforholdene har ført til mye plyndring av arkeologiske felt og feltmuseer, som ofte inneholdt betydelige gjenstander selv etter at de beste gjenstandene var flyttet til Bagdad. Tallrike gjenstander har dukket opp på kunstmarkedet i Vesten.” Dr Tripp bemerker at ”det finnes mange fristelser for et utarmet folk til å røske til seg ting som har en salgsverdi i Vesten.”
Ja, spesielt fordi UNICEF melder at minst en halv million
barn er døde på grunn av disse sanksjonene. (http://www.scn.org/ccpi/HarpersJoyGordonNov02.html)
Jeg kan forestille meg foreldre som plyndrer og får løs hver eneste stein,
steintavle, smykke eller andre livløse gjenstander i det landet for å prøve å
skaffe mat eller elementære medisiner.
Det sies at da en journalist spurte Mahatma Gandhi hvilke tanker han hadde om vestlig sivilisasjon, svarte han: ”det ville være en god ide.”
Det ville sannelig være en god ide: dessverre er det usannsynlig at vi blir i stand til å skaffe noe slikt på kort varsel, så vi trenger en mer alvorlig, inntrengende og mirakuløs inngripen.
Vi trenger den Blå Feen, som gjorde Pinocchio til menneske, til å utføre et omvendt mirakel.
Slik altså:
Kjære Blå Fe, vær snill og gjør barna i Irak om til stein. Jo eldre stein, jo bedre. Steiner med sprekker og tegn på aldring, preget av vær og vind, vil være perfekt. Forhåpentligvis vil det framkalle en del beskyttende reflekser i forhold til dem.
Og kjære Blå Fe, når du først er i gang, vær snill og gjør det samme for barna i Afghanistan, som enda en gang står overfor hungersnød siden de nødvendige og lovede investeringene ikke har kommet, og barna i det sørlige Afrika som står midt oppe i en voksende hungersnød på grunn av tørken som delvis kan være utløst av global oppvarming, og barna i Sentral-Amerika som nå trues av hungersnød takket være krisen i kaffeindustrien som aldri betalte bøndene mer enn luselønn i forhold til sin egen enorme profitt.
Hvis den Blå Feen ikke kommer til unnsetning, oppfordre jeg irakerne til å starte sin egen kom-med-et-ønske-organisasjon, som oppfyller ønskene til barn med terminale sykdommer. På grunn av sanksjonene er selvsagt sykdommer som kan helbredes, som kolera, og barnesykdommer som normalt kan behandles, som leukemi, ofte dødelige, og i tillegg har man de medfødte fødselsdefektene i sør, der utarmet uran forurenser.
Denne kom-med-et-ønske-organisasjonen burde ta disse barna, som har fått kollektivt ødelagt barndommen sin, til de dyrebare museene, og la dem få leke med alle de verdifulle steinene og steintavlene. Barna burde få tegne på dem med evigvarende blekk. De burde kaste dem ned på bakken fra høye bygninger for å se hvilken etasje som lettest fører til pulverisering. De burde bli oppfordret til lagspill og se hvilket lag som raskest kan banke en tavle til støv.
Kanskje, men bare kanskje, vil det som sikkert må være det kollektive ønsket til disse barna og deres familier, bli til virkelighet. Midt inne i det forutsigelige raseriet over knust stein vil kanskje verden legge merke til dem.
Og kanskje, men bare kanskje, vil det største av alle mirakler skje uten den blå feens hjelp – våre hjerter av stein vil forvandles til kjøtt og blod.
[Zeynep Toufe arbeider
med doktorgraden i Austin, Texas. Hun kan treffes på zeynep@tao.ca
- oversatt av Helge Hasselgreen]